Skreddersydd løpeprogram for deg som vil sette nye rekorder

Har du som mål å knuse dine personlige rekorder på 5 km, 10 km, halv- eller helmaraton, men er usikker på hvordan du bygger opp treningsprogrammet? Bestill et individuelt tilpasset program her.

20x30-LOUY1445

Med relativt enkle grep og prioriteringer gikk jeg fra å løpe maraton på 3:30 til å oppfylle drømmen om 2:59:59 i løpet av ett år. Treningsmengden i oppkjøring var den samme som tidligere, men innholdet og oppbygningen annerledes. Er det en ting jeg har lært på veien, så er det behovet for periodisering, spesifisitet og et treningsprogram som er individuelt tilpasset din livssituasjon og hverdag. Trenger du hjelp på veien mot nye personlige rekorder, ta kontakt i skjemaet nedenfor eller på mail asbjorn.moe@gmail.com.

 

Drømmen om 02:59:59

Dette er historien om maratondrømmen som gikk i oppfyllelse. Om forberedelser, nerver og tanker som svirrer i hodet før, under og etter løpet. Men først og fremst en historie om det å dele uforglemmelige øyeblikk sammen med sine nærmeste.  

IMG_3625

Berlin Maraton, 25. september 2016

Jeg ligger langflat i målområdet. Sifrene på klokka er nådeløse; 03:35:11. Tårene triller nedover kinnet. Ikke av glede, men av ren skuffelse over meg selv og egen prestasjon. Tankene fosser gjennom hodet. Jeg tenker på alle forberedelsene som er loggført siden januar. På alle kilometerne rundt Voldsløkka i høy sone 3. Alle øktene på mølla. Ikke minst alle timene der trening ble prioritert fremfor viktigere ting. Venner, familie og kjæreste. Alt til ingen nytte. Jeg er forbannet, sint og fortvilet. Hvorfor driver jeg med dette egentlig? Orker jeg flere maraton?

Det er i dette øyeblikket jeg bestemmer meg – midt i gråt, sutring og fortvilelse.

Visst faen skal jeg det. Om ett år skal jeg ikke bare knuse min egen personlige maratonrekord, jeg skal også gjøre en drøm til virkelighet. Jeg skal løpe maraton under tre timer. Jeg skal forberede meg på alt: Vind, storm, regn, snø, motbakker, asfalt, brostein og grus. Alt som måtte komme. Jeg skal forbedre det som må forbedres: Oksygenopptak, terskelfart og løpsøkonomi. I oktober 2017 skal ingenting stoppe meg.

Frankfurt Maraton, 29. oktober 2017

Jeg vrir og vender på meg under den hvite dyna. Nervene og adrenalinet fosser gjennom kroppen. Det er vanskelig å ligge stille. Klokka viser 06:30. Det er fortsatt 30 minutter til alarmen på mobilen går av, men jeg bestemmer meg for å stå opp. I dag er dagen jeg har drømt om et helt år. Egentlig en dag jeg har drømt om hele livet. I dag skal jeg ut i Frankfurts gater for å gjøre en drøm til virkelighet. 42 195 meter under tre timer. 4:15 minutter per kilometer i snitt. Kan det gå? Det er dette jeg har fantasert om på de harde øktene frem og tilbake langs Frognerkilen. Å løpe over mållinjen i Frankfurt Festhalle under 2:59:59 med hendene hevet over hodet.

Jeg tar på meg klærne og tusler ned til frokostsalen i førsteetasje på hotellet. Marit, kjæresten min, tilbyr seg å bli med for å holde meg med selskap, men jeg ber henne sove videre. Jeg trenger tid for meg selv nå. Tid til å tenke. Jeg presser i meg et par medbrakte, norske brødskiver med syltetøy og eggerøre. Skyller det ned med et glass appelsinjuice og en kopp kaffe. Alt går på autopilot. Dette er ikke riktig tidspunkt for å eksperimentere på matfronten. Mageproblemer skal ikke ødelegge dagen.

Jeg titter ut av vinduet. Vinden tar tak i trærne og blåser løvbladene bortover den regnvåte asfalten. Det er meldt vind opp mot 10 meter i sekundet og vindkast opp mot 97 km/t fra nord-vest. Det bekymrer meg. Maraton er hardt nok i seg selv, så sterk motvind de første 27 kilometerne er ikke akkurat det jeg trenger. Heldigvis er forholdene like for alle. Jeg tar frem mobilen og går igjennom treningsøktene mine på Strava. Beregner alle kilometerne jeg har løpt i konkurransefart eller raskere de siste månedene. Egosentrisk, men det gir meg i det minste den nødvendige selvtilliten jeg trenger.

Jeg går opp på hotellrommet og gjør unna de siste forberedelsene. Smører vaselin mellom lårene, teiper brystvortene, setter på gnagsårplaster og tar på meg konkurransetøyet. Gul singlet, kort shorts og løpesokker. Knyter så på meg favorittskoene. Adidas Boston Boost. Ikke for stramt, ikke for løst. Før jeg forlater rommet skriver jeg ned en siste beskjed. Håper jeg har rett når jeg kommer tilbake om 4 timer:

I´m gonna beat you, Frankfurt.

I frokostsalen får jeg lykkeønskninger fra pappa og Marit før jeg jogger bortover mot startområdet. Det er under 1 time igjen. Jeg er klar. Dette blir en bra dag. Jeg kjenner det på meg.

Nice and steady

I startfeltet står folk som sild i tønne. Menn og damer i alle aldre. Nærmere 15 000 er påmeldt. Praten om værforholdene og vinden suser i folkemengden. I´m aiming for sub 2:40, but the wind is brutal today, sier en eldre rutinert løper foran meg.

Eimen av svette, tigerbalsam og sportsdrikke svever i luften. Lukten av maraton. Atmosfæren er elektrisk. Fem minutter igjen, hyler speakeren gjennom høyttaleranlegget. Jeg er spent, men roligere enn det jeg vanligvis pleier å være før konkurranser. Pulsbeltet ligger igjen hjemme. I dag skal jeg kun stole på egen kropp. Følger jeg planen, går dette bra. Det er jo bare å løpe frem og tilbake langs Frognerkilen litt over åtte ganger. Det er ikke så ille.

Three, two, one, go!

Feltet peiser på nedover Friedrich-Ebert-Anlage. Vi er i gang! Den første delen av Frankfurt Maraton går midt i sentrum mellom byens skyskrapere. Mange krappe svinger. Stemningen blant de fremmøtte tilskuerne er fantastisk. Klokka viser 21:31 når jeg passerer 5 km – cirka 16 sekunder bak mitt eget skjema. Er det en ting jeg har lært av de få maratonene jeg har løpt, så er det å ikke stresse i starten. Det kan fort ødelegge alt. De sekundene man vinner i starten, taper en fort i minutter mot slutten. Derfor gjentar jeg mantraet mitt for meg selv: Take it easy. Nice and steady. Nice and steady.

Jeg føler meg lett og fin, men hvor lenge vil det holde? Jeg finner meg en gruppe på cirka 12 personer som holder jevn fart rundt 4:14 min/km. Akkurat slik jeg ønsker. Nå flyter det. Jeg er på offensiven.

Strecke.indd

Vi har ordnet taxi

Etter 7 kilometer passerer jeg Marit og pappa som gir meg en flaske med sportsdrikke. Å se de kjente ansiktene gir meg mer energi enn selve innholdet i flaska. Jeg er evig takknemlig for å ha de langs løypa. Det gir ekstra motivasjon til å prestere.

Beina blir bare lettere og lettere jo lengre jeg løper. Rundt 9 kilometer møter vi på den eneste motbakken i den ellers paddeflate løypa. På toppen av bakken sjekker jeg tiden. 20 sekunder bak skjema. Take it easy. Nice and steady. Nice and steady. Du har god tid. Ikke stress.

Nå starter 15 kilometer med rette strekninger – og motvind. Her kan det være muligheter å hente noen sekunder hvis jeg posisjonerer meg midt i et felt som skjermer for vinden. Etter 14 kilometer passerer jeg Marit nok en gang. Hun gir meg en flaske med sportsdrikk og roper: Vi har ordnet taxi. Sees på 25 km.

Aldri før har jeg blitt så glad for å høre at noen har ordnet taxi. Det gir meg et enormt boost. Nå er det bare opp til meg å gjøre jobben. Kjør på, snart ser jeg dem igjen. En ny vitamininnsprøytning.

IMG_1631

Beina er gode. Jeg kliner i meg min tredje karbogel etter 15 kilometer. Ser nok en gang på klokken og gjør en rask utregning at jeg bare er 2 sekunder bak skjerma. Siste 5 kilometerne har gått unna på 20:54. Motvinden er sterk på de langstrakte strekningene, men det er ikke lenge igjen til 27 kilometersmerket. Da får jeg vinden i ryggen, motiverer jeg meg selv.

Mellom 17 og 18 kilometer sprekker feltet jeg ligger i sakte, men sikkert opp. Noen drar ifra, andre faller av. Jeg innser at jeg er nødt til å gjøre jobben alene. Vinden er tøff, men GPS-klokka viser at tempoet ligger stabilt rundt 4:14 min/km. Hvor lenge vil det holde?

Drømmen lever

Halvmaraton passeres på 1:29:35 – 10 sekunder foran eget skjema. Nå begynner tankene å strømme i hodet. Drømmen om 2:59:59 lever. Jeg fantaserer om den spektakulære mållinjen inne i Frankfurt Festhalle. Om rød løper, duskedamer og et høylytt publikum. Tankene gir meg gåsehud på ryggen. Det er dette jeg har jobbet for ett år. Denne ene dagen. Dette ene øyeblikket. Mestringsfølelse, glede og ren løpsrus. Det er disse tankene som har svirret i hodet under alle hardøktene. Nå er det bare opp til meg selv. Male på jevnt og trutt. Kroppen er fin, men jeg merker at det koster mer å bevege seg i den sterke vinden. Det er fortsatt langt til mål. Jeg er jo tross alt bare halvveis.

Etter 25 kilometer passerer jeg Marit og pappa for tredje gang: Kom igjen, Asbjørn. Du ser lett og fin ut. Kjør på. Ordene løfter meg. Opp på tå, brystet frem. Rundt meg er en gjeng med 10-12 løpere fra ulike nasjoner. England, Italia, Spania, Nederland, Sverige. Noen puster og peser, andre løper uanstrengt. Alle med ulik bekledning. Ulike ansiktsuttrykk. Ulike løpestiler. Men alle med det samme målet: Komme seg raskest mulig frem. Hvem vil holde jevn fart til mål? Hvem vil sprekke? Tiden vil vise.

20x30-LOUS1067

Vendepunktet

Endelig. Ved 27 kilometersmerket vender løypa 180 grader østover. Nå er den verste motvinden over. Jeg begynner å merke kjøret. Steget er tyngre, men jeg klarer likevel å holde frekvensen og farten oppe. Sidevinden hjelper.

Nå gjenstår bare den faste løperunden på 15 kilometer fra Kværnerbyen til Skøyen tur/retur, sier jeg til meg selv. Å visualisere kjente distanser gir meg trygghet. 15 000 meter er langt, så jeg prøver å finne små delmål; Kværnerbyen-Barcode (2 km), Barcode-Akerbrygge (3 km), Akerbrygge-Skøyen (2,5 km). Det hjelper. Ett steg av gangen.

Etter 30 kilometer passerer jeg Marit og pappa for siste gang. De gir meg flaske med sportsdrikke og en koffein- og karbohydratgel. Jeg tenker for meg selv at neste gang jeg ser dem, så gråter jeg enten av lykke eller skuffelse. At neste gang jeg møter dem, så er min egen løpedrøm enten et faktum eller lagt i grus. Jeg er ikke i tvil. Jeg kjenner det på meg. Denne dagen skal jeg lykkes.

Men det er nå løpet beveger seg inn i den kritiske fasen. Nå gjør det vondt. De første 30 kilometeren er egentlig bare en transportetappe – hvor det handler om å spare på kreftene, få i seg nok næring og væske på drikkestasjonene, og finne en god rygg. Det er nå festen for alvor starter. Her er mentale evner vel så viktig som maksimalt O2-opptak, terskelfart og løpsøkonomi.

Det gjør jævlig vondt. Lårene brenner. Kroppen sier stopp, men tankene sier kjør på. Jeg skjærer en grimase som jeg alltid gjør når ting er vondt. Nå svir det, men følelsen er kjent. Prøver å smile og le for å bedøve lidelsen. Jeg tenker fire uker tilbake i tid. Jeg tenker på peak week. Uken i treningsprogrammet med det høyeste volumet. Uken med de tøffeste øktene. Jeg tenker på min egen peak week. 30 kilometer progressiv langtur i 4:14-fart onsdag og 35 kilometer langtur i 4:15-fart tre dager etter. Da gjorde det forbanna vondt da også, men jeg overlevde.

Jeg tenker på kjæresten min Marit. På timene jeg har vært borte fra henne på grunn av forberedelser til denne ene dagen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har en kjæreste som unner meg denne opplevelsen. Som har latt meg trene før og etter jobb. I ukedager, helger og ferier. Kun for denne ene dagen. Jeg tenker på hvor takknemlig jeg er som har henne og pappa langs løypa. Jeg tenker på mine herlige nevøer, Markus og Guttorm. På all energien og gleden de utstråler. Jeg tenker på mine fantastiske søsken, Silje og Jan Sverre. På mine enestående foreldre. På mine beste venner.

Er det én dag du skal gå i kjelleren, så er det nå. Drømmer går ikke i oppfyllelse av seg selv. Litt under én time med smertehelvete. Dette skal du faen meg klare. Ikke bare for deg selv, men for dem. Dine nærmeste. De som har backet og støttet deg hele veien.

Den perfekte avslutningen

Jeg peprer meg selv med ulike fraser. Prøver å holde en konstruktiv indre dialog. Alt for å få beina til å gå fortere. Jeg passerer 35 kilometer på 02:28:17. Cirka 30 sekunder foran eget skjema. Nå er det bare opp til meg selv å holde trøkket oppe frem til mål. Akkurat det scenarioet jeg har drømt om.

Jeg tar igjen flere av løperne som dro ifra feltet rundt 18 kilometer. Hodene henger og ansiktsuttrykkene er stramme. Det er tydelig at de begynner å kjenne det. 37 kilometer passeres. Jeg er tilbake i sentrum av Frankfurt – hvor den siste delen av løypa er lagt. Smertene i kroppen øker for hvert steg. Bare 5 kilometer igjen. Kværnerbyen-Sørenga tur/retur. Det er ikke så langt. Nå skal du i kjelleren. Nå skal du gi det du har.

Hvor er 38 kilometersmerket? Løper jeg virkelig så sakte? Jeg begynner å tvile. Tvile på drømmen. Ropene fra publikum dytter meg fremover. Løpteknisk ser det nok ikke pent ut, men det driter jeg i akkurat nå. Det er kun én tanke som står i hodet mitt. Tanken om å se neste kilometersmerke. Og endelig kommer 40 til syne. Jeg titter på klokka og prøver å regne ut hvordan jeg ligger an. Vil det gå? Jeg kommer egentlig ikke frem til noe godt svar. Hoderegning er ikke min sterkeste side etter 40 kilometer.

IMG_3632

Ett steg av gangen. Pust godt. Der kommer 41 kilometersmerket. Jeg ser på klokka igjen og gjør nok et forsøk på å regne ut hvordan jeg ligger an. Denne gangen lykkes jeg. Dette går! Bare en ulykke kan ødelegge for meg. Av ren glede girer jeg opp farten og passerer en gruppe løpere. 500 meter igjen. Jeg kan skimte inngangen til Frankfurt Festhalle. Rød løper, duskedamer, musikk, lysshow og et entusiastisk publikum. Prøver å nyte øyeblikket. Suge til meg atmosfæren den siste biten av løypa. Jeg flyr bortover av ren lykke.

Jeg løper inn på den røde løperen i Frankfurt Festhalle. Stemningen er elektrisk. Jeg får gåsehud nedover ryggen. Denne dagen har jeg drømt om. Denne dagen har jeg jobbet for. Og endelig får jeg betalt. Jeg smiler fra øre til øre. Hever armene over hodet når jeg krysser målstreken.

Jeg ligger langflat i målområdet. Sifrene på klokka viser 02:58:38. Tårene triller nedover kinnet. Denne gangen av ren glede og stolthet over egen prestasjon. Tankene fosser igjennom hodet. En drøm har gått i oppfyllelse. 913. plass er ikke mye å skryte av, men jeg vant kampen mot meg selv. Det er det maraton handler om.

20x30-LOUY1445

Jeg reiser meg og blir veiledet bortover mot utgangen av hallen for å få medalje. En ren tilfeldighet får meg til å se mot publikumsmassen på venstre side. I folkemengden skimter jeg to norske flagg. To kjente fjes. Er det en drøm, eller har Marit og pappa rukket å komme seg fra 30 kilometersmerket til mål før meg? Jeg gnir meg i øynene. Klyper meg i armen. De er der fortsatt. De smiler fra øre til øre – som meg.

At de er tilstede i dette øyeblikket, gjør alt ekstra emosjonelt. Det betyr mye for meg. Jeg hadde aldri klart det uten dem. Å være på plass til riktig tid med drikke og heiarop på fem punkter i en langstrakt og uoversiktlig løype, er mildt sagt imponerende. Her snakker vi prestasjoner på høyt nivå.

Maraton skaper uforglemmelige øyeblikk. Å få lov til å dele denne gleden sammen med to av mine nærmeste, er en fantastisk følelse. Jeg evig takknemlig.

Auf wiedersehen.

 

 

3 nøkkeløkter for langdistanseløpere

Skal du løpe hel- eller halvmaraton til høsten? Her er tre nøkkeløkter du burde ha med i treningsprogrammet.

runner-1814460_1280.jpg

Terskel

Terskeløkter er trening som gjennomføres i intensitetssonen tett opp mot den anaerobe terskel (AT) – det vil si den høyeste pulsen du kan ha uten at melkesyren hoper seg opp i muskulaturen. Forskningslitteraturen definerer AT som den «(…) høyeste arbeidsbelastningen under kontinuerlig dynamisk arbeid, hvor store muskelgrupper blir brukt, og hvor det er balanse mellom produksjon og eliminasjon av laktat» (1). I fysiologien snakker en i utgangspunktet ikke om pulssoner i denne sammenhengen, men om laktatkonsentrat (melkesyreverdier) i blodet. For godt trente vil AT typisk være mellom 3,0-5,5 mmol/l – noe som vanligvis faller innenfor sone 3 og tilsvarer 80-90% av maks hjertefrekvens. Ofte er utfordringen for uerfarne løpere å finne riktig fart til disse øktene. Et tips er å starte forsiktig og øke intensiteten gradvis. Husk på at du skal løpe jevnt og ikke bli stiv i beina. Eksempel på oppbygning; 2 km oppvarming, 40-60 minutter hurtig langkjøring (80-87% av maks hjertefrekvens), 1 km nedjogg.

Intervall

Formålet med intervalløkter er å øke ditt maksimale oksygenopptak – som er en helt sentral faktor for å lykkes i utholdehetsidretter. Her veksler man mellom arbeid og pauser – høy og lav intensitet. Vanligvis deler vi opp i lang og kort intervalltrening. Førstnevnte er trening hvor dragene varer fra 90 sekunder til 10-15 minutter, og pausene normalt sett er kortere enn arbeidsperiodene. Intensiteten ligger i sone 3 og 4 (85-92% av maks hjertefrekvens), og hensikten er å utvikle eller vedlikeholde den aerobe kapasiteten. Eksempler er 10×1000 meter (1 min pause), 5×2000 meter (1,5 min pause), 4×10 min (2 min pause) og 8×8 min (2 min pause). Kortintervaller er en systematisk veksling mellom intensive og rolige perioder. Her er arbeidsperiodene vanligvis mellom 15 sekunder og 60-90 sekunder, mens pausene er kortere eller like lange som intervalldragene. Eksempler er 15×400 meter i 5000 m-fart (100 meter pause) og 15×400 meter i 3000 m-fart (200 meter pause).

Langtur

For både erfarne og uerfarne langdistanseløpere er den rolige langturen den viktigste økten av mange grunner. Når du løper eller driver med andre utholdenhetsidretter som strekker seg over lengre tid, er kroppen helt avhengig av energi for å utføre muskelarbeid. Karbohydrater er den viktigste energikilden ved intensivt arbeid, men problemet er at lagrene i kroppen ikke varer mer enn 60-90 minutter. Derimot er fett en «utømmelig» energikilde. Formålet med langturene er å utvikle kroppens evne til å forbrenne fett istedenfor karbohydrater, forbedre muskelutholdenheten og den mentale kapasiteten. Ideelt sett burde lengden på øktene ha en varighet mellom 1,5 og 3 timer (20-35 kilometer), og intensiteten holde seg innenfor sone 1-2 (65-80% av maks hjertefrekvens) – som betyr at du fint kan holde en samtale underveis uten å gispe etter luft. Langturen gir også en utmerket mulighet til å øve på tilførsel av drikke og næring mens du løper.

Pulssoner

Sone 1: 50-71% av maks hjertefrekvens

Sone 2: 72-82% av maks hjertefrekvens

Sone 3: 83-87% av maks hjertefrekvens

Sone 4: 88-92% av maks hjertefrekvens

Sone 5: 93-100% av maks hjertefrekvens

Kilder

(1) Tjelta, Leif Inge, Enoksen, Eystein og Tønnesen, Espen (red.) (2013): Utholdenhetstrening. Forskning og best praksis. Oslo: Cappelen Damm Akademiske



Kom i vårform med utendørs PT-gruppe

Lei av overfylte treningssentre? Manglende motivasjon og resultater? Få kroppen i vårform med personlig trening i gruppe.

PT-gruppe

Kickstart våren med 8 PT-økter i Middelalderparken (Oslo). Det blir en herlig kombinasjon av kondisjon og styrke, koordinasjon og balanse, hurtighet og spenst. Allsidig og variert. Vi bruker benker, trapper og rekkverk, men også eget utstyr som kettlebell, agilitystige og løpetau. Du vil oppleve morsomme, effektive og sosiale treningsøkter sammen med andre. Dette er trening for alle – uavhengig av nivå og grunnlag.

Bootcamp

Økter med trøkk og energi. Høy puls, svette og glede. Samhold. Det skal være hardt og tøft, men samtidig lystbetont og morsomt. Min intensjon er å motivere og veilede slik at du føler mestring og godfølelse i kroppen etter hver økt.

Startdato settes når gruppen er fylt opp.

  • Tid: Torsdager fra klokken 19.00-20.00
  • Sted: Middelalderparken
  • Varighet: 8 torsdager
  • Pris: kr 1800,-
  • Påmelding: Fyll ut skjema under eller send mail med navn og mobilnummer til asbjorn_moe@hotmail.com (OBS: påmelding er bindende – totalt 15 plasser)

Kickstart våren med utendørs PT-gruppe

Er du lei av overfylte treningssentre? Opplever du manglende resultater og trenger det lille løftet? Da er personlig trening i gruppe noe for deg. 

pt

Kickstart våre med 8 PT-økter i Oslos grønne lunge – St. Hanshaugparken. Det blir en herlig kombinasjon av kondisjon og styrke, koordinasjon og balanse, hurtighet og spenst. Allsidig og variert. Vi bruker parkens benker, trapper og rekkverk, men også eget utstyr som kettlebell, agilitystige og løpetau. Du vil oppleve morsomme, effektive og sosiale treningsøkter sammen med andre. Dette er trening for alle – uavhengig av nivå og grunnlag.

Bootcamp

Mitt mål er å levere økter med trøkk og energi. Høy puls, svette og glede. Samhold. Det skal være hardt og tøft, men samtidig lystbetont og morsomt. Min intensjon er å motivere og veilede slik at du føler mestring og godfølelse i kroppen etter hver økt.

Oppstart torsdag 31. mars i St. Hanshaugparken.

  • Tid: Torsdager fra klokken 19.00-20.00
  • Sted: St. Hanshaugparken
  • Varighet: 8 torsdager
  • Pris: kr 1800,-
  • Påmelding: Fyll ut skjema under eller send mail med navn og mobilnummer til asbjorn_moe@hotmail.com (OBS: påmelding er bindende – totalt 15 plasser)

Påmelding til løpegruppe

Trenger du hjelp med å komme i gang med løpetreningen? 

løpe_7110281090366351031_n

Bli med på 8 varierte løpeøkter på ulike locations i Oslo. Det blir en herlig blanding av korte og lange intervaller, fartslek og motbakkeløp som vil løfte kondisjonen din til nye høyder. Du vil oppleve morsomme, effektive og sosiale treningsøkter sammen med andre. Dette er trening for alle – uavhengig av nivå.

Du vil lære ulike måter å trene løpskondisjonen. Mitt mål er å levere økter med trøkk og energi. Høy puls. Samhold. Det skal være hardt og tøft, men samtidig lystbetont og morsomt. Min intensjon er å motivere og veilede slik at du føler mestring og godfølelse i kroppen.

Oppstart torsdag 18. februar

  • Tid: Torsdager fra klokken 19.00-20.00
  • Sted: St. Hanshaugparken/Voldsløkka/Frognerparken
  • Varighet: 8 torsdager
  • Pris: kr 1200,-
  • Påmelding: Fyll ut skjema under eller send mail med navn og mobilnummer til asbjorn_moe@hotmail.com (OBS: påmelding er bindende)

 

Følelsen av å fly igjennom Amsterdam Maraton

Aldri før har kroppen prestert bedre. Aldri før har beina vært lettere. Aldri før har smilet vært bredere. Dette er historien om hva som skjer i hodet til en mosjonist før, under og etter et maraton.

Maraton

Amsterdam Olympisch Stadion, lørdag 17. oktober 2015

De blå, gule, svarte, grønne og røde ringene over inngangen til Amsterdam Olympisch Stadion minner meg på hva som er i vente. Citius, altius, fortius. Enda en påminnelse. Det olympiske mottoet for hurtigere, høyere og sterkere gir meg frysninger på ryggen. Innenfor disse murveggene oser det av historie, og om under 24 timer er det jeg – sammen med tusenvis av andre mosjonister og toppidrettsutøvere – som skal løpe inn på den ærverdige stadioen etter 42 195 beinharde metere i hovedstadens gater. Det blir en kamp.

Min bror og jeg rusler rundt med startsnummerne i hånden. Vi er overveldet av alle inntrykkene. Rundt oss er det mennesker fra hele verden. Amerika, Asia, Europa, Afrika og Australia . Mennesker i alle kroppsfasonger. Høye og lave – tykke og smale. Dette er folk som samles av fri vilje for å utsette kroppene for pine og helvete. Galskap, tenker noen. Lidenskap, mener andre.

Frostrøyken fosser ut av munnviken. Det er surt og kaldt. Tanken på å tre inn i den alt for korte løpeshortsen er lite fristende. Nervøsiteten gjør ikke saken bedre, men det er dette vi har trent for i 10 måneder; å nå målstreken på Amsterdam Olympisch Stadion raskest mulig. Det har blitt noen kilometer. Det har blitt noen økter. Det har blitt noen timer, men vil vi få betalt for det?

maraton

Drømmen om sub 3:30

Jeg setter meg ned på trikken som går i retning sentrum. Beina skal få hvile nå. Det er i morgen det gjelder. Forberedelser har alt å si, har jeg lært av en av mine beste kamerater. Så fort jeg får inntrykkene litt på avstand begynner tankene å løpe løpsk i hodet. Hvilken følelse vil jeg ha om et døgn? Skuffelse? Likgyldighet? Glede? Mest av alt lurer jeg på om jeg vil klare målet som jeg har satt meg. Drømmen om å krysse mållinjen på under tre og en halv time. Slå min personlige rekord med minst 12 minutter. Drømmen om å se sifrene 03:25:00 på klokka når jeg løper inn på stadion, men da må alt klaffe. Absolutt alt. Og det er akkurat det som er så fascinerende med maraton. De små detaljene som kan utgjøre minutter. Gnagsår som kan gjøre dagen din til et helvete, eller mageproblemer som kan sette deg ut av spill før du har passert halvveis.

Jeg prøver å visualisere hvordan kroppen er når jeg løper under OL-ringene og inn på stadioen etter 42 kilometer. Vil det være som i Oslo Maraton 2014, da jeg sprak som en dong 7000 meter før mål og så vidt fikk beina opp fra bakken? Eller vil jeg fly på en runner´s high-rus som under den siste langturen for to uker siden? Drømmen om negativ splitt og ny personlig rekord lever. Det er disse tankene som har streifet i hodet mitt på hver løpeøkt i år. Drømmen om å løpe i mål og føle seg uovervinnelig – selv om man ironisk nok er blitt slått med nesten en og en halv time av de beste løperne. Drømmen om å slå seg selv. Føle mestring. For meg er det dét maraton handler om.

Den store dagen

Et sted i Amsterdam, søndag 18. oktober 2015

Den irriterende vekkeklokken på telefonen ringer. Jeg føler meg trøtt og uopplagt. Gnir meg i øynene for å våkne. Halsen er sår. Om tre timer smeller startsskuddet og jeg føler meg på ingen måte klar. Klokken viser 07:00. Det er tydelig at sommerfuglene i magen er mer våkne enn meg. Nervøsiteten fester seg i kroppen mens jeg blander sportsdrikke. Sju pakker med Maxim karbogel fordeles i de to lommene på drikkesekken. Er det noe som er glemt, spør jeg meg.

Dette er dagen hvor man ikke skal eksprimentere. Tre skiver medbrakt, norsk brød skylles ned med sportsdrikke og juice. Brystvortene kamufleres med rosa teip og lårene smøres inn med vaselin. Lykkeboxershortsen må selvsagt på. Deretter er det på med konkurransetøyet og løpeskoene. Små, men særdeles viktige detaljer. Ingen ting skal sette meg ut i dag. Jeg føler meg klar når jeg setter meg inn i taxien i retning mot Amsterdam Olympisch Stadion. Nå er det mindre en 90 minutter igjen.

Nerver og magesmerter

Vi stanger inn en voldsom folkemengde når vi går ut av taxien. Man kan kjenne eimen av en energisk og nervøs stemning i luften. En diffus blanding av tigerbalsam, sportsdrikke og svette slår imot meg. Lukten av maraton. Solstrålene trenger igjennom det tykke skydekket. Temperaturen er i underkant av seks grader. Det er kaldt og surt, men om ikke lenge glemmer man alt.

Jeg kan se det i blikket til broren min at han er spent og fokusert. Debuten. Det er noe spesielt med det. Forventninger. Den beryktede maratonveggen etter 30 kilometer som alle prater høylytt om. Alt kan skje. Det er klart at man føler en viss frykt når man ikke helt vet hva en går til. Hva som venter rundt neste sving. Men jeg vet at han er godt forberedt. Treningsgrunnlaget han har bygd opp siden januar, skal få utløp i dag.

Vi tar det obligatoriske bildet sammen før vi går inn på stadioen for å gjøre oss klare. Det er 20 minutter igjen og vi peprer hverandre opp. Jeg ser på pulsklokka. Hjertet går som en trommevirvel. Å være nervøs er bra, har jeg hørt, men dette er i overkant. Jeg har vondt i magen og føler meg kvalm. Typisk at dette skal sette meg ut, tenker jeg. Duskregn faller fra den grå himmelen. 10 minutter igjen. 5 minutter. 1 minutt. Nå gjelder det.

maraton

Trøblete start

3-2-1. BANG! Elitepuljen skyter ut i et forykende tempo. Et tempo som ytterst få hadde klart å holde lengre enn i ett minutt. Tusenvis av løpere skal ut på maratonreisen denne dagen, så det er kø i startsområdet. Broren min og jeg jogger lett mot start. Ti meter igjen. Jeg gjør klar pulsklokka og tidtankeren. Vi klemmer hverandre og ønsker lykke til. Der er vi i gang. Kjør på bruttern, hører jeg bak meg. Nå er det bare å gønne på, men samtidig være smart. En hard start i et maraton kan straffe seg brutalt mot slutten, så her gjelder det å holde hodet kaldt og ikke bli revet med av konkurranseinstinktet.

Det er folk over alt. Kø. Kaotiske tilstander de første 500 meterne ut av stadion. Jeg titter ned på GPS-klokka. 06:00 min/km står det svart på hvitt. Faen, dette går alt for sakte. Nå ryker skjemaet. Jeg begynner å stresse. Prøver å løpe på yttersiden av de smale veiene bortover mot Vondelpark. Pulsen øker i takt med stressnivået i kroppen. Dette er starten jeg absolutt ikke hadde drømt om. Likevel føles beina overraskende bra.

Etter 6 kilometer begynner det å løsne opp i feltet. Jeg finner en fin rytme og løper raskere enn planlagt. Selv om pulsen er skyhøy, føles kroppen likevel pigg. Etter 10 kilometer ligger jeg 30 sekunder foran skjemaet. Vil jeg få svi for dette senere i løpet montro? På drikkestasjonene er det kaotiske tilstander. Folk røsker til seg vann, sportsdrikke, bananer og svamper for å kjøle ned hodet. Stemningen langs løypa er i ekte nederlansk stil; musikk, dans, tresko, fest og moro. En elektrisk atmosfære.

Den høye pulsen bekymrer meg. 85 prosent av maksimal hjertefrekvens – 170 slag i minuttet. Dette er en intensitetssone som jeg normalt ligger i under lange intervaller på 10 minutter. Er det i det hele tatt mulig å holde dette i over tre timer? 13 kilometersskiltet passeres. Snart går vi inn i løypas beryktede del: Amstel River. Det åpne landskapet langs elva tyder på at vi er utenfor Amsterdams sentrumskjerne. Et område som er kjent for mye vind. Nå er det bare å finne seg en rygg og spare krefter.

maraton

Drømmeryggen

Vi passerer 16 kilometer. Foran meg ser jeg to eldre menn i refleksgule t-skjorter som prater sammen. De ser rutinerte ut. Løper uanstrengt og komfortabelt. Tipper de har titalls av maraton på CV-en. De holder et jevnt høyt tempo. 4:40 min/km. Jeg er nødt til å ta en beslutning. Skal jeg legge meg i rygg, eller kjøre mitt planlagte løp på 5:00 min/km og løpe på puls? De forskjellige argumentene kverner igjennom hodet før jeg til slutt stoler på magefølelsen. Jeg slår av pulsmåleren og legger meg rett bak de to refleksgule herrene. Nå handler det bare om å holde ryggen så lenge som mulig.

Halvveis viser klokka 01:43:00. To minutter foran skjemaet. Ting går på skinner. Nå er det bare å bite tenna sammen. Ta kilometer for kilometer. Etter 25 kilometer får jeg motiverende rop av mamma og søster. En real vitamininnsprøytning. Jeg ligger fortsatt i rygg på de to eldre mennene. Det virker som de er lei av å ha meg på slep og setter farten opp ytterligere for å bli kvitt meg. 4:35 min/km står det på GPS-klokka. Ikke slipp den ryggen, snakker jeg til meg selv.

Etter 32 kilometer skjer det noe. Jeg er mentalt forberedt på å møte den beryktede «veggen». Nå kommer jeg til å få svi for den harde starten. Nå kommer beina til å bli tunge som blylodd. Snart smeller det. Bare vent. Men av en eller annen merkelig grunn skjer det en motsatt reaksjon i kroppen. Beina føles lettere. Jeg har mer å gi. Jeg sier takk for hjelpen og passerer de to refleksgule mennene. Kilometer for kilometer går det raskere. 4:30 min/km. 4:28 min/km. 4:25 min/km. Hva skjer? Det føles som å fly. Men holder det helt til mål?

Sluttspurten

100 meter foran meg ser jeg 39 kilometersmerket. Nå løper vi inn i Vondelpark for siste gang. Litt igjen. Bare tre runder rundt Voldsløkka, prøver jeg å motivere meg selv. Eimen av søtlig hasjlukt gjør meg småsvimmel. Løperne rundt meg ser preget ut. Det samme gjør jeg. Mange halter. Grimaser fra en annen verden. Dette er kanskje maratons mest kritiske punkt. Punktet da kroppen begynner å skrape på felgen. Da er det lett å gi opp.

40 kilometer passeres. Jeg kjenner det brenne i muskler og ledd, men klarer fortsatt å holde tempoet oppe. 41 kilometer. Jeg kan skimte Amsterdam Olympisch Stadion i det fjerne. Det gir meg et energiløft, selv om kroppen er på stålet. Nå skal det bli godt med en iskald øl, fantaserer jeg om. Publikum langs løypa roper og skriker. 300 meter igjen. Jeg løper inn på stadioen under OL-ringene – vel vitende om at jeg har slått meg selv. Citius, altius, fortius. Folkehavet på tribunen pusher meg til en siste sluttspurt. Melkesyra spruter ut av lår og legger. Det gjør forferdelig vondt, men rusen av å snart være ferdig overdøver smertene. 100 meter igjen. Finish-seilet blir større og større. Følelsene strømmer gjennom kroppen. 03:21:20.

Jeg klarte det.

maraton

Godfølelsen

Jeg strekker armene i været og brøler. I likhet med flere andre i målområdet oppfører jeg meg som en tulling. Rusen tar overhånd. Biter i medaljen som jeg får tildelt av en funksjonær. Selv om 2250 av de 12 357 deltagerne har rukket å komme i mål før meg, føles det likevel som jeg har vunnet. Og det er akkurat det som er så fantastisk med maraton. Uansett hvilket nivå man er på, så er det en seier å komme i mål. En krig i 42 kilometer hvor man får kjent på hele følelsesregisteret: Fra smerte til lykke. En finner glede og motivasjon i de små tingene underveis.

Et like stolt øyeblikk er når jeg møter min bror etter målgang. En fantastisk imponerende prestasjon. Jeg ser han er sliten, rørt og lettet. Han har klart det. Debuten. Fra januar til oktober har han hatt en utrolig progresjon. For 10 måneder siden var 21 kilometer en kamp. 18. oktober samme år er fullført maraton et faktum. Du er rå!

Citius, altius, fortius.

maraton

Se veien mot Amsterdam på Instagram her.