Om det å sette motgang i perspektiv

What-Was-Your-Excuse

Bislett Stadion tirsdag formiddag. Solen varmer, himmelen er blåmarmorert og vinden blåser lett fra sør. Adrenalinet pumper, sommerfuglene kiler i magen og nervene er i spenn. Beina føles bra, kroppen lett og fin, og de konstruktive tankene peprer i hodet som en mitraljøse. Nå gjelder det. Testløp. Hvor ligger jeg an? Hva den kondisjonsmessige statusen etter titalls økter med langkjøringer, intervaller, fartsleker, blod, svette og tårer? Er jeg der jeg skal være før Oslo Maraton? Klarer jeg delmålet som jeg har satt for meg selv? Amisjonene er på topp. Forventningene like så. Nå gjelder det. Klokka tikker. Let´s run!

Jeg gisper etter luft og kaster meg ned på bakken. Jeg har ikke mer å gi. Beina føles som to blylodd. Melkesyren svir som etsende kjemikaler og pulsen er faretruende nær toppunktet. Hjertet jobber febrilsk for å servere de utmattede musklene nok blod og oksygen. Omgivelsene snurrer rundt som en karusell – rundt og rundt. Jeg har mer enn nok med å komme til en slags «bevissthet», men innerst inne brenner følelsen av at jeg ikke tok meg nok ut. At jeg Ikke løp raskt nok. At jeg ikke er der jeg burde være. På klokken står det svart på hvitt. Noen sekunder for seint i forhold til målet som var satt på forhånd. Skuffelsen og sinne raser igjennom kroppen. Det føles som et slag i tryne. Så mye hardt arbeid, forventningen om ny rekord. Null niks. Det var ikke sånn det skulle gå.

Jeg tar på meg genseren og tusler slukøret ut av stadioen. Hodet henger og beina slepes fremover. Frustrert, bitter og skuffet over meg selv. Skuffet over at målet gikk i grus. Skuffet over at forberedelsene var for dårlige. Jeg tar opp døren og går ut av stadioen. Blikket flyttes umiddelbart over på andre siden av gaten. Over på mannen som smiler, ler og oser glede og energi. Over på mannen som sakte, men sikkert kommer seg fremover. Skritt for skritt. Over på mannen med ett bein og krykker. Jeg begynner å tenke, reflektere og sette det jeg nettopp har opplevd som motgang i perspektiv.

Hva betyr nå disse få sekundene for mye? Og at tiden ble litt dårligere enn forventet? Sett i en større sammenheng: Ingenting. Det er en bagatell hvis man begynner å sammenligne med andre ting i livet. For mange – inkludert meg selv – er det lett å grave seg ned når man møter motgang. I slike situasjoner bør man ta en time-out og tenke litt. Sett livet i perspektiv. Sett det du opplever som motgang under lupen. Plasser deg selv som enkeltmenneske inn i den store verden du omgir deg med og reflekter over dine verdier.

Men hvorfor forteller jeg om akkurat denne hendelsen fra Bislett Stadion i dette innlegget? Fordi det for meg nettopp illustrerer det å sette motgang i perspektiv. Overgangen fra å være sint og skuffet over å ha løpt noen sekunder for sakte – over frustrasjon som i bunn og grunn bare er en dråpe i havet i det store bildet – til det å fundere over hvor priviligert og takknemmelig jeg egentlig burde være. Hele settingen – med den ferske nedturen festet i hodet og mannen med ett bein på andre siden av gata – satte en støkk i meg. Hvorfor sippe over å ha løpt noen sekunder for sakte?

Denne situasjonen fikk meg til å sette det jeg akkurat hadde opplevde som negative følelser, inn i et bredere perspektiv. Det fikk meg å ta et steg tilbake – skue det hele fra en annen vinkel. Se livet i kontrast med mannen på den andre siden av gaten. Mannen som manglet ett bein, men likevel hadde et stort smil om munnen og en energisk utstråling. En livsglede, positivitet og optimisme som inspirerer. Alt dette plasserer motgangen inn i en større ramme. Det får tankene bort fra den bagatellmessige skuffelsen over å ha løpt noen sekunder for sakte, til det å være takknemmelig over det man har. Over to friske bein. Over to velfungerende armer. Glede seg over friheten til å løpe, spurte, hoppe, sprette og danse – ting som man vanligvis tar for gitt.

motivasjon

Når du møter motgang i hverdagen – sett hele situasjonen i perspektiv. Minn deg selv på alt det du har fått til, og ikke bare det du mangler eller har feilet i. Sammenlign dine personlige verdier opp mot det du har og de mulighetene som ligger foran deg. Ta et steg tilbake og tenk litt. Det bidrar til ny motivasjon. Ny gnist. Utfordringer og hindringer møter man rett som det er i livet – alt fra bratte bakker til små dumper. Nedturer er en del av reisen – en del av arbeidet av å bygge opp enda kraftigere drivkraft og guts.

Motgang er utviklende hvis man på forhånd er forberedt på den, og hvis man klarer å tenke de riktige tankene og mobilisere når det butter imot. Jo mer bevisst du er på tankesettet i slike situasjoner, jo bedre rustet vil du bli til å takle nye nedturer. Og jo bedre rustet du er til å takle motgang, jo mindre energi vil du bruke på negative tanker og følelser. Dette er energi som du i stedet kan bruke på positive og konstruktive ting. Det handler om resilience: Evnen til å sette situasjoner i perspektiv. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.