Veien mot maraton: Jakten på godfølelsen

Selv om knærne og hoftene knirker litt dagen derpå, ga gårsdagens langtur på 35 kilometer flere positive svar. Nå handler det om å beholde godfølelsen!

langturDen store dagen nærmer seg med stormskritt. Dagen da maratonjomfrudommen ryker. Dagen som jeg både gleder og gruer meg til på samme tid. En salig følelsesmiks av nyforelskelse, første-dag-på-skolen og sommerfugler i magen. Nervøsitet og gåsehud om hverandre: Frykten for å mislykkes og skuffe egne forventninger – håpet om å løpe over målstreken med frysninger på ryggen vel vitende om at målsettingen er nådd. Om 35 dager skal jeg gjennomføre min største fysiske prøvelse noen sinne. Guttedrømmen om å løpe dødens distanse – den ultimate prøvelse for løpsentusiaster – skal gå i oppfyllelse: Oslo Maraton. Følelsen er god en drøy måned før det smeller!

Som jeg tidligere har skrevet om så er hovedmålet utad å gjennomføre løpet på under fire timer, altså en minimumsfart på cirka 10,5 km/t. Alt under den tiden tar jeg som ren og skjær bonus, alt over er en gedigen skuffelse. Flere vil vel kanskje mene at det er en defensiv målsetting, men jeg tenker det greit å ha litt respekt for distansen og ikke gå ut for hardt første gang man gjennomfører et maraton. For meg handler det om å skape en god opplevelse, finne flyten, nyte øyeblikket og lære av erfaringene. Det ultimate målet er å løpe en negativ split – som i klartekst betyr å ha en stigende fart hele løpet. For å øve på dette har jeg ukentlig minst én progressiv intervalløkt, der farten og intensiteten øker for hvert intervalldrag. Jeg prøver også å bygge opp langkjøringene på samme måte – med høyere fart siste halvdel.

Alle snakker om den berømte «maratonveggen». Punktet da kroppen sier stopp og går fullstendig tom. Punktet da beina blir tunge som blylodd, energinivået daler og målstreken føles uendelig langt unna. Etter det jeg har fortstått så handler det om å skyve «veggen» så nærme mål som overhode mulig. Det handler rett og slett om å være smart og ikke brenne av for mye krutt på starten. De første 25 kilometerne er egentlig en transportetappe, hvor det viktigste er å bruke minst mulig krefter og løpe så billig som mulig. Tålmodighet er alfa og omega! Et maraton starter ikke før man har passert 30 kilometersskiltet, sies det. Det kan være greit å kjenne på kroppen hvordan det føles å løpe i konkurransefart når det gjenstår 12 kilometer, derfor gjennomførte jeg årets lengste tur på 35 kilometer i går (kart nederst i innlegget). Det ble på mange måter en slags generalprøve, der både fysiske- og ernæringsmessige ting ble testet. Langturen ga flere positive svar!

Det mest positive svaret var at jeg klarte å gjennomføre økten med en negativ split: 0-15 km (cirka 11 km/t snittfart), 15-30 km (12 km/t snittfart), og 30-35 (13,5 km/t snittfart). Selv om kroppen var sliten og mørbanket etter 30 kilometer, følte jeg meg på ingen måte tom for energi. Tvert imot. Den beryktede «veggen» banket heller ikke på døren. Man får på mange måter et psykologisk boost når man vet at det «bare» er igjen 12 kilometer til mål. I tillegg blir man ganske høy og rusa på endorfiner når man holder blodpumpa i gang over flere timer. Langturen på 35 kilometer er nok helt klart den mest nyttige økten jeg har hatt så langt i oppkjøringsfasen – og jeg fikk svar på sånn cirka hvilket tempo jeg bør åpne med. Økten var også en fin anledning til å trene på det å innta næring og drikke underveis. Jo flinkere man er til å innta nok væske og karbohydrater, desto lengre vil man kunne forsyve «veggen». Legger man i tillegg opp et fornuftig og realistisk løpsskjema tilpasset egen kapasitet, kan det faktisk være mulig å unngå «veggen».

Selv om knærne og hoftene knirker litt i dag, ser ting svært lovende ut før den store dagen. Jeg er optimist! Nå handler det bare om å holde trøkket oppe i ukene fremover. Det dreier seg om å trene smart, hvile nok, holde seg skadefri og beholde godfølelsen. For er det en ting som kan stikke kjepper i hjulene, så er det nettopp skader. Mentalt og fysisk føler jeg meg per dags dato godt nok rustet til å gjennomføre på under fire timer, men likevel har jeg stor respekt for distansen. For det er noe helt spesielt å gjøre noe man aldri har gjort før: Skremmende og rått på samme tid! Men det er nettopp dette kicket og denne følelsen jeg trener for hver eneste dag. Nervøsiteten og gåsehuden av konkurranseaspektet er min daglige motivasjonsdose. Det er dette som holder beina i gang selv om de vil hvile. Det er disse følelsene som gjør at motoren ikke stopper på de seige langturene, og det er disse følelsene som skal overvinne min største konkurrent 20. september: Meg selv! 

Gårsdagens treningsløype (35 km)

Del1del2

Del 3

One thought on “Veien mot maraton: Jakten på godfølelsen

  1. Tilbaketråkk: En 42 kilometer lang reise gjennom himmel og helvete | Personlig trener Asbjørn Moe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.