Veien mot maraton: Noen siste tanker før Oslo maraton

Nå får det briste eller bære. IMG_5075På lørdag skjer det. Årets store mål. Den ultimate distansen. Guttedrømmen. Det blir en fysisk og mental reise gjennom Oslos gater i 42 kilometer – hvis jeg er heldig. Men egentlig gleder jeg meg mest til å få dagen unnagjort. For det er først nå noen dager før løpet jeg merker hvor mye dette betyr – både på godt og vondt. Å trene mot Oslo maraton har vært en av mine mest givende treningsperioder. Selvsagt har det vært stunder – spesielt på de lange øktene – hvor jeg har hatt noen runder med meg selv om hvorfor i helsikke jeg driver med dette. Jeg har også hatt øyeblikk hvor jeg har stoppet opp, tatt et steg tilbake og vurdert situasjonen fra et annet perspektiv. Da har jeg sett en mediestudent (23) på langtur i sone 2 en lørdags ettermiddag med løpesko på beina, kompresjonsstrømper på legga, kort tights, gnagsår på innsiden av lårene og på brystvortene, camelbak på ryggen, Maxim i flaska og karbogel i hånda som mer og mer ligner på en fyr i 40-årskrisa som jager merket i Birken.

MaratonMen hele reisen fra den dagen påmeldingen ble sendt inn i mars, O2-testen i april, turene i parken, i skogen, langs veien, på mølla, til nå i midten av september, har vært fantastisk. Jeg har lært mye om egen kapasitet, om personlige svakheter og styrker, om hvilke økter som responderer godt på kroppen, og ikke minst om betydningen av variasjon, hvile og restitusjon. Men det mest givende har vært å følge progresjonen. Det å se og føle fremgang fra uke til uke og måned til måned. Kjenne beina gå raskere og raskere, lengre og lengre. Overvåke ownindex-resultatene på pulsklokka som øker jevnt og trutt, og å plotte inn nye personlige rekorder i treningsdagboka. Det gir motivasjon, det! Men selv om jeg aldri har hatt bedre langdistanseutholdenhet enn nå, har jeg feilet med treningsopplegget. FEILET! To streker under svaret, enkelt og greit. Hvorfor?

Maraton4Noen skader er ren og skjær uflaks, andre er det ikke. Min kneskade går under sistnevnte kategori. Overbelastning. Når ting går bra er det lett å bli for ivrig og overvurdere egen kapasitet, ved å øke treningsmengden og intensiteten. Nettopp denne bommerten gikk jeg på. Jeg ble rett og slett for het på grøten! En blytung treningsmåned skulle avsluttes med et 35 kilometers testløp på asfalt i 30 grader. Løpet gikk over all forventning, negativ splitt og hele pakka, bare litt stiv i hofta, men ellers alt bra. Dagen etter: BANG! Der satt den, som en treningsrelatert hang-over opphøyd i annen. Runner´s knee og meniskslitasje på samme tid. Urutinert til helvete! Hvorfor løpe så langt i så varmt vær? Hvorfor ikke bare spare kroppen litt over en måned før konkurransedagen? Det er lett å stille seg disse spørsmålene nå, og det er lett å være etterpåklok, men gjort er gjort og løpt er løpt. Surt? Såklart, men det er ikke verdens undergang. Maraton går hvert år i flere av de store byene i verden, så det kommer alltids en sjanse til å høvle over målsettingen på Sub 3:30. Men hva nå med årets løp? Hva er forventningene?

Maraton3Jeg stiller til start og løper til kneet sier stopp. Mer enn det kan jeg ikke gjøre. Hvor mange kilometer det blir, er vanskelig å si når man ikke har fått løpt skikkelig på over fem uker. Den personlige målsettingen om å klare 3:30-grensa (snittfart minimum 12 km/t) er bare å glemme, så det realistiske målet får være å ta kilometer for kilometer til knesmertene tar overhånd. Hvert kilometerskilt jeg passerer ser jeg på som ren og skjær bonus. Hvor og når det sier stopp, får tiden vise. Men som jeg innledet dette innlegget med, så gleder jeg meg mest til å få dagen unnagjort. Få det ut av verden. De siste ukene har jeg levd i en konstant ”bli-skadefri-boble”, noe som jeg nå kjenner har kostet en del krefter både fysisk og mentalt. Skaden har egentlig kvernet i hodet hele døgnet – dag og natt. Og når jeg til og med drømmer om det, begynner varselslampa å blinke rødt. Derfor ser jeg frem til å slippe det selvforskyldte jaget og stresset om å bli «fit for fight» på rekordtid – og heller påbegynne en ordentlig behandlings- og opptreningsfase fra og med neste uke.

De kommende dagene skal treningsmengden halveres. Overskuddet skal bygges og karbohydratlagrene fylles. I dag starter det for fullt med karboloadingen. Det vil si å øke mengden karbohydrater i kosten. Ikke drastiske endringer, men en liten økning i forhold til det vanlige. Gjør man dette i kombinasjon med å kutte i treningsmengden, vil kroppen lagre mer glykogen i muskulaturen. Jo mer glykogen musklene har lagret, jo lengre kan en løpe uten å gå tom for energi. Du kan sammenligne det med en elbil som har to fulladede batterier fremfor et halvfullt. Tidligere opererte langdistanseutøvere med en periode med reduserte mengder karbohydrater (tømmefasen), for så å øke mengden med karbohydrater (påfyll-fasen) de siste tre til fire dagene før konkurransen. Ny forskning viser at dette ikke er nødvendig. Det viktigste er at en trapper ned treningsmengden og samtidig øker karboinntaket. De siste to dagen før løpet bør man få i seg cirka 7-12 gram karbohydrater per kilo kroppsvekt. Karboloading er noe man på forhånd bør ha testet ut i treningsfasen – både for å se hva kroppen tåler og ikke tåler. Og for all del, ikke eksperimenter med nye matvarer og produkter på konkurransedagen. Det kan i verste fall fucke opp hele magesystemet og ødelegge løpet fullstendig! Nothing new on raceday, er et kjent mantra man bør følge.

Maraton2Nå er det bare å glede seg til lørdag. Folkefesten. Stemningen. 23 000 løpsentusiaster. Publikummet. Den deilige nervøsiteten før startskuddet smeller. Det blir bare å suge til seg alle de positive inntrykkene. Om jeg kommer meg til mål eller ei, får tiden vise, men uansett blir det nok en fin opplevelse – både for de som skal løpe og for de langs løypa. Veien mot maraton har vært en ekstremt lærerik og givende periode, og det er definitivt ikke siste gang jeg skal trene mot denne monsterdistansen. På lørdag skal alle treningstimene som er lagt ned frigjøres, og godt er det! Uansett om du skal løpe barnas maraton, 3-, 10-, 21- eller 42 kilometer: Masse lykke til, alle sammen! Go hard og gjør ditt beste, mer enn det kan ingen forlange. Kjør på og nyt dagen. Let´s run!

4 thoughts on “Veien mot maraton: Noen siste tanker før Oslo maraton

  1. Tilbaketråkk: En 42 kilometer lang reise gjennom himmel og helvete | Personlig trener Asbjørn Moe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.