En 42 kilometer lang reise gjennom himmel og helvete

Oslo Maraton ble første løpetur på 6 uker. Smerte, glede, godfølelse, blod, svette og tårer. Slik var debuten kilometer for kilometer.

maratonbilde3Det startet som en morsom idé en mørk dag i februar. Nå – cirka åtte måneder senere – er det hele blitt en realitet. Oslo Maraton er gjennomført for første gang. Check! En 42 kilometer lang jomfrureisen med blod, svette og tårer, men selvfølgelig masse glede og godfølelse. Les alle innleggene fra påmelding til konkurransedagen her: Prosjekt Oslo Maraton 2014 er i gang, Veien mot Maraton – uke 1, Helvetesøktene som forbedrer deg, Veien mot maraton – status etter 15 uker, Grefsenkollen opp med kjetting og bildekk, Veien mot maraton: Jakten på godfølelsen, Veien mot maraton: Når skaden inntreffer, Veien mot maraton: Når troen starter å briste, Veien mot maraton: The battle against runner´s knee, Veien mot maraton: Når viljen er sterkere enn fornuften, Veien mot maraton: Noen siste tanker før Oslo Maraton.

Forberedelser dagene og timene før:

– Jeg veltet meg i karbohydrater av alle sorter de fem siste dagene før konkurransedagen (karboloading), i tillegg til å drikke rikelig mengder med vann, for å sørge for at glykogenlagrene var fylt opp. Jeg har også dunket i meg NSAID-medikamenter til den store gullmedaljen for å dempe knesmertene.

– Smørte inn lårene og andre «utsatte» steder med vaseline før start, og tapet brystvortene, for å unngå gnissing og irritasjon under løpet.

– Tapet venstrekneet med kinesiotape før løpet for å stabilisere leddet.

Mentale forberedelser:

Dette er nok det punktet jeg har brukt mest tid på i forkant av løpet. På grunn av kneskaden var jeg forberedt på at det kom til å gjøre vondt allerede fra første kilometer. Indre dialog, kraftuttrykk og referansepunkter er de teknikkene jeg har brukt mest tid på. Altså hvordan man kommuniserer med seg selv når det begynner å gå tungt, hvordan man takler motgang, smerte og andre ufortsette hindringer underveis i løpet, hvordan man kan bruke kraftuttrykk (du er rå, du er sterk, du er en kriger osv.) til å skape energi til å gi på litt ekstra, og hvordan man kan nyttiggjøre tidligere erfaringer (referansepunkter) fra harde treningsøkter og konkurranser under maratonet. I tillegg tapet jeg på et armbånd på høyre armen med setningen «Alt har en ende!». Hvorfor akkurat det? Jo, fordi hver gang jeg begynner å bli sliten, så får det meg til å tenke at dette varer maks noen timer til. Dette en kilde til motivasjon. For hver meter jeg løper, jo nærmere er jeg mål. Og det er nettopp tanken på at maratonet har en ende (langt der fremme vel og merke), som virker motiverende.

Strategi og løpsplan:

Strategien for løpet var enkel: Løp til kneet sier stopp. Planen var å holde et litt lavere tempo enn planlagt, tatt i betraktning at jeg ikke hadde løpt på seks uker. Et sted mellom 11,5 km/t og 12,5 km/t. Ikke bli for ivrig fra start. Løp kontrollert første runde (21 km), finn en rygg og spar krefter der det er mulig. Drikk jevnt og trutt på stasjonene. Påfyll med karbogel cirka hver 7. kilometer. Sist, men ikke minst: Nyt øyeblikket og ha det gøy!

marakart

Maraton = Halvmaratonløypen x 2

Oppvarming:

Tre runder rolig jogg frem og tilbake i startsområdet, litt streching, icegel-massasje på IT-båndet og kneet, og noen vennlige «nå-må-du-våkne-slag» i magen av bror. Ett gram Paracet og 400 mg Ibux. Jeg er klar. Let´s run!

0-7 kilometer:

Strekningen fra startsområdet på Rådhusplassen og ut mot Skøyen var en del av løypen som jeg på forhånd hadde fryktet mest, på grunn av det kuperte terrenget. Ikke akkurat gunstig for kneet. Jeg går ut i en åpningsfarten på 12,5 km/t. Fint driv, kroppen føltes bra, selv om pulsen er i overkant høy. Begynner å lure på om det er noe feil med klokka, eller om jeg får inn pulssignalene til den hesblesende 60-åringen som løper siden av meg. Etter cirka 1,5 kilometer starter knesmertene å stråle. Nå er det bare å bite tenna sammen og håpe på at jeg kan «løpe» det av meg.

7-13 kilometer:

Kroppen er i gang og jeg begynner å bli skikkelig varm, knesmertene minker noe. Jeg passerer mamma og bror som står langs løypa. Motiverende heiarop! På denne strekningen kommer løypens første karbogelstasjon rett etter Akershus Festning. Energipåfyll og drikke! Digg. Dette er løypas letteste parti etter min mening. Relativt flatt hele veien. Mye folk ved Aker Brygge, Rådhusplassen og Operaen. Delen ut mot Sørenga er grå og kjedelig. Kaldt er det også. Brrrrr! Jeg fryser som vanlig mest på henda. Farten senkes ned til 12 km/t og jeg finner en rygg som jeg legger meg bak.

13-21 kilometer:

Nå løper jeg inn i løypas tøffeste parti. Fra 14 kilometer starter den beryktede stigningen opp mot Botanisk Hage – som flere av deltagerne på forhånd hadde irritert seg over. Her går det overraskende lett – og jeg føler løpsrusen begynner å kicke inn. Likevel kvier jeg meg for å slippe på i bakkene ned fra parken på grunn av kneet. Når jeg passerer Rådhusplassen og 21 kilometer er jeg på mitt beste. Nå føler jeg meg sterk. Ingenting føles umulig. Tiden er noe raskere enn planlagt. Jeg øker farten til 12,5 km/t. Får jeg svi for dette senere i løpet montro?

21-28 kilometer:

Strekningen ut mot Skøyen går greit, men flere av 3:45-gruppen som jeg løper sammen med, faller av, mens noen stikker ifra. Jeg må klare meg alene. Ingen rygg å gjemme seg bak. Jeg merker at det koster mer krefter enn på førsterunden. Ved Filipstadkaia begynner knesmertene for alvor å melde seg, og jeg merker at jeg halter mer og mer på venstrebenet. Etter 28 kilometer må jeg ty til en dose med sterk smertestillende for å døyve smertene. Det hjelper tydeligvis ikke. For hvert steg blir smertene verre.

om3

Passert 32 km

28-34 kilometer:

Nå begynner maratonet virkelig å dra seg til og jeg merker at kroppen skranter mer og mer. Musklene er såre, leggene stive og jeg har krampetendenser i gluteus og i hoftepartiet. Som det så ofte sies: Maraton begynner ikke før du har passert 30 kilometersmerket. Kroppen fungerer likevel overraskende bra tross smertene, og jeg klarer å opprettholde en brukbar fart på strekningen ut mot Sørenga. Jeg skimter et lys i enden av tunnelen, og mål virker ikke alt for langt unna. Men denne tanken varer dessverre ikke lenge.

34-42 kilometer:

35 kilometer. Jeg klarer så vidt å stable beina foran meg. Kneet verker. Energinivået daler. Hver kilometer virker som en evighet. Jeg har gjort mye rart og hatt en del ekstreme fysisk påkjennelser de siste årene, men dette er uten tvil det tyngste og mest brutal jeg har opplevd. Den berømte ”maratonveggen” lever opp til forventningene og vel så det. På toppen av Botanisk Hage er jeg rett og slett på stålet. Her er jeg på mitt desidert verste denne dagen! Jeg har sett mye dårlig løpsteknikk gjennom årene, men når jeg jogger forbi et butikkvindu ved Tøyen og kan skimte speilbildet av meg selv, er bunnen nådd. Et grusomt syn! Gremmes bare av tanken! Å løfte beina fra bakken er en kamp. Lårmusklene sprenger. Ikke av melkesyre, men av ren utmattelse.

Farten faller ned til 10,5 km/t. Nå må jeg for alvor begynne å kommunisere konstruktivt med meg selv: Dette klarer du. Du er sterk. Nå er det ikke lenge til mål. Kjør på. Bit tennene sammen. Vær rå! Aldri har jeg opplevd en sånn kollaps. På et punkt vurderer jeg å legge meg ned å gi opp. Flere i feltet må stoppe opp å tøye. Krampetendenser! Smertene er uutholdelig. Kroppen er utmattet og sliten. Blodsukkeret på bunn. Nå må jeg sette meg små delmål for å holde motivasjonen oppe. Hold beina i gang. Ikke stopp opp. Kom deg ned til Operaen, så er mye gjort. De siste 3 kilometerne er en krig mot stemmen i hodet som vil gi seg. En krig mot det ukomfortable. Kroppen føles som et blylodd.

Endelig ser jeg 41 kilometersmerket. Bare en kilometer igjen. Jeg er på Karl Johan og kan høre livet på Rådhusplassen. De siste 500 meterne legger jeg inn en siste sluttspurt. Utrolig nok kjennes kroppen 100 ganger lettere når jeg øker farten. Henda over hodet, et gledeshyl og en tåre i øyekroken. Jeg er i mål på 3:42. Målet er nådd. Å fullføre et maraton virket som en umulighet ukene før, men nå har jeg klart det. Det ble en kamp fra start til mål. Derfor blir det et ekstra emosjonelt øyeblikk! 42 kilometer med følelsesmessige kontraster: Glede, tro, håp, godfølelse, smerte, blod, svette og tårer! All smerten døyves i gledesrusen.

MaratonbildeHvorfor utsette seg for denne «galskapen»? Vanskelig å si, men jeg tror det for mange, inkludert meg selv, er følelsen av å kjempe mot et mål langt der fremme som er drivkraften. Å vite at man skal ut på en 42 kilometer lang reise som garantert får deg til å berøre bredden av det følelsesmessige registeret. Å vite at man skal ut på den samme reisen som tusenvis av andre mosjonister og proffer, og at man vil oppleve de samme tingene som de andre: Smerte, glede, godfølelse, «maratonveggen». En reise hvor man støtter hverandre, pusher hverandre, gir hverandre motivernde ord, et klapp på skuldren, uansett om man kjenner hverandre eller ei. En reise hvor alle deler samme lidenskap: Løping! Det er dette fellesskapet og samholdet som gjør maraton til noe spesielt, og selv om det kanskje er noe av det vondeste man vil oppleve fysisk, så frister det likevel til gjentagelse. Enkelt og greit fordi det gir en vanvittig mestringsfølelse og ekstrem lykkerus når man krysser mållinjen. For jeg tror de fleste kan være enig i at det smaker ekstra godt å klare et mål etter at man har gått i «kjellern», gitt jernet og jobbet hardt for det.

Oslo Maraton 2014, tusen takk. Dette er det råeste jeg har opplevd med joggesko på beina! Sees neste år 🙂

10 thoughts on “En 42 kilometer lang reise gjennom himmel og helvete

  1. Åh, fantastisk!! Jeg levdeeg helt inn i beskrivelsen din, var nesten som om jeg var skyggen din og fulgte med. GRATULERER med fullført maraton, noe så sinnsykt! Jeg hadde a l d r i klart det, tidligere i år løp jeg mila for første gang og det var mer enn nok for meg :p

    • Det mest fornuftige ville kanskje vært å bryte etter 30 km, men det var rett og slett umulig å gi opp når mål var så «nære». Gikk på krykker noen dager etter løpet, men smertene begynner å gå over nå heldigvis… Grattis med ny pers. Er det Frankfurt Marathon som er årets store mål? Hadde vært helt rått om du kom under 3 timer 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.