Følelsen av å fly igjennom Amsterdam Maraton

Aldri før har kroppen prestert bedre. Aldri før har beina vært lettere. Aldri før har smilet vært bredere. Dette er historien om hva som skjer i hodet til en mosjonist før, under og etter et maraton.

Maraton

Amsterdam Olympisch Stadion, lørdag 17. oktober 2015

De blå, gule, svarte, grønne og røde ringene over inngangen til Amsterdam Olympisch Stadion minner meg på hva som er i vente. Citius, altius, fortius. Enda en påminnelse. Det olympiske mottoet for hurtigere, høyere og sterkere gir meg frysninger på ryggen. Innenfor disse murveggene oser det av historie, og om under 24 timer er det jeg – sammen med tusenvis av andre mosjonister og toppidrettsutøvere – som skal løpe inn på den ærverdige stadioen etter 42 195 beinharde metere i hovedstadens gater. Det blir en kamp.

Min bror og jeg rusler rundt med startsnummerne i hånden. Vi er overveldet av alle inntrykkene. Rundt oss er det mennesker fra hele verden. Amerika, Asia, Europa, Afrika og Australia . Mennesker i alle kroppsfasonger. Høye og lave – tykke og smale. Dette er folk som samles av fri vilje for å utsette kroppene for pine og helvete. Galskap, tenker noen. Lidenskap, mener andre.

Frostrøyken fosser ut av munnviken. Det er surt og kaldt. Tanken på å tre inn i den alt for korte løpeshortsen er lite fristende. Nervøsiteten gjør ikke saken bedre, men det er dette vi har trent for i 10 måneder; å nå målstreken på Amsterdam Olympisch Stadion raskest mulig. Det har blitt noen kilometer. Det har blitt noen økter. Det har blitt noen timer, men vil vi få betalt for det?

maraton

Drømmen om sub 3:30

Jeg setter meg ned på trikken som går i retning sentrum. Beina skal få hvile nå. Det er i morgen det gjelder. Forberedelser har alt å si, har jeg lært av en av mine beste kamerater. Så fort jeg får inntrykkene litt på avstand begynner tankene å løpe løpsk i hodet. Hvilken følelse vil jeg ha om et døgn? Skuffelse? Likgyldighet? Glede? Mest av alt lurer jeg på om jeg vil klare målet som jeg har satt meg. Drømmen om å krysse mållinjen på under tre og en halv time. Slå min personlige rekord med minst 12 minutter. Drømmen om å se sifrene 03:25:00 på klokka når jeg løper inn på stadion, men da må alt klaffe. Absolutt alt. Og det er akkurat det som er så fascinerende med maraton. De små detaljene som kan utgjøre minutter. Gnagsår som kan gjøre dagen din til et helvete, eller mageproblemer som kan sette deg ut av spill før du har passert halvveis.

Jeg prøver å visualisere hvordan kroppen er når jeg løper under OL-ringene og inn på stadioen etter 42 kilometer. Vil det være som i Oslo Maraton 2014, da jeg sprak som en dong 7000 meter før mål og så vidt fikk beina opp fra bakken? Eller vil jeg fly på en runner´s high-rus som under den siste langturen for to uker siden? Drømmen om negativ splitt og ny personlig rekord lever. Det er disse tankene som har streifet i hodet mitt på hver løpeøkt i år. Drømmen om å løpe i mål og føle seg uovervinnelig – selv om man ironisk nok er blitt slått med nesten en og en halv time av de beste løperne. Drømmen om å slå seg selv. Føle mestring. For meg er det dét maraton handler om.

Den store dagen

Et sted i Amsterdam, søndag 18. oktober 2015

Den irriterende vekkeklokken på telefonen ringer. Jeg føler meg trøtt og uopplagt. Gnir meg i øynene for å våkne. Halsen er sår. Om tre timer smeller startsskuddet og jeg føler meg på ingen måte klar. Klokken viser 07:00. Det er tydelig at sommerfuglene i magen er mer våkne enn meg. Nervøsiteten fester seg i kroppen mens jeg blander sportsdrikke. Sju pakker med Maxim karbogel fordeles i de to lommene på drikkesekken. Er det noe som er glemt, spør jeg meg.

Dette er dagen hvor man ikke skal eksprimentere. Tre skiver medbrakt, norsk brød skylles ned med sportsdrikke og juice. Brystvortene kamufleres med rosa teip og lårene smøres inn med vaselin. Lykkeboxershortsen må selvsagt på. Deretter er det på med konkurransetøyet og løpeskoene. Små, men særdeles viktige detaljer. Ingen ting skal sette meg ut i dag. Jeg føler meg klar når jeg setter meg inn i taxien i retning mot Amsterdam Olympisch Stadion. Nå er det mindre en 90 minutter igjen.

Nerver og magesmerter

Vi stanger inn en voldsom folkemengde når vi går ut av taxien. Man kan kjenne eimen av en energisk og nervøs stemning i luften. En diffus blanding av tigerbalsam, sportsdrikke og svette slår imot meg. Lukten av maraton. Solstrålene trenger igjennom det tykke skydekket. Temperaturen er i underkant av seks grader. Det er kaldt og surt, men om ikke lenge glemmer man alt.

Jeg kan se det i blikket til broren min at han er spent og fokusert. Debuten. Det er noe spesielt med det. Forventninger. Den beryktede maratonveggen etter 30 kilometer som alle prater høylytt om. Alt kan skje. Det er klart at man føler en viss frykt når man ikke helt vet hva en går til. Hva som venter rundt neste sving. Men jeg vet at han er godt forberedt. Treningsgrunnlaget han har bygd opp siden januar, skal få utløp i dag.

Vi tar det obligatoriske bildet sammen før vi går inn på stadioen for å gjøre oss klare. Det er 20 minutter igjen og vi peprer hverandre opp. Jeg ser på pulsklokka. Hjertet går som en trommevirvel. Å være nervøs er bra, har jeg hørt, men dette er i overkant. Jeg har vondt i magen og føler meg kvalm. Typisk at dette skal sette meg ut, tenker jeg. Duskregn faller fra den grå himmelen. 10 minutter igjen. 5 minutter. 1 minutt. Nå gjelder det.

maraton

Trøblete start

3-2-1. BANG! Elitepuljen skyter ut i et forykende tempo. Et tempo som ytterst få hadde klart å holde lengre enn i ett minutt. Tusenvis av løpere skal ut på maratonreisen denne dagen, så det er kø i startsområdet. Broren min og jeg jogger lett mot start. Ti meter igjen. Jeg gjør klar pulsklokka og tidtankeren. Vi klemmer hverandre og ønsker lykke til. Der er vi i gang. Kjør på bruttern, hører jeg bak meg. Nå er det bare å gønne på, men samtidig være smart. En hard start i et maraton kan straffe seg brutalt mot slutten, så her gjelder det å holde hodet kaldt og ikke bli revet med av konkurranseinstinktet.

Det er folk over alt. Kø. Kaotiske tilstander de første 500 meterne ut av stadion. Jeg titter ned på GPS-klokka. 06:00 min/km står det svart på hvitt. Faen, dette går alt for sakte. Nå ryker skjemaet. Jeg begynner å stresse. Prøver å løpe på yttersiden av de smale veiene bortover mot Vondelpark. Pulsen øker i takt med stressnivået i kroppen. Dette er starten jeg absolutt ikke hadde drømt om. Likevel føles beina overraskende bra.

Etter 6 kilometer begynner det å løsne opp i feltet. Jeg finner en fin rytme og løper raskere enn planlagt. Selv om pulsen er skyhøy, føles kroppen likevel pigg. Etter 10 kilometer ligger jeg 30 sekunder foran skjemaet. Vil jeg få svi for dette senere i løpet montro? På drikkestasjonene er det kaotiske tilstander. Folk røsker til seg vann, sportsdrikke, bananer og svamper for å kjøle ned hodet. Stemningen langs løypa er i ekte nederlansk stil; musikk, dans, tresko, fest og moro. En elektrisk atmosfære.

Den høye pulsen bekymrer meg. 85 prosent av maksimal hjertefrekvens – 170 slag i minuttet. Dette er en intensitetssone som jeg normalt ligger i under lange intervaller på 10 minutter. Er det i det hele tatt mulig å holde dette i over tre timer? 13 kilometersskiltet passeres. Snart går vi inn i løypas beryktede del: Amstel River. Det åpne landskapet langs elva tyder på at vi er utenfor Amsterdams sentrumskjerne. Et område som er kjent for mye vind. Nå er det bare å finne seg en rygg og spare krefter.

maraton

Drømmeryggen

Vi passerer 16 kilometer. Foran meg ser jeg to eldre menn i refleksgule t-skjorter som prater sammen. De ser rutinerte ut. Løper uanstrengt og komfortabelt. Tipper de har titalls av maraton på CV-en. De holder et jevnt høyt tempo. 4:40 min/km. Jeg er nødt til å ta en beslutning. Skal jeg legge meg i rygg, eller kjøre mitt planlagte løp på 5:00 min/km og løpe på puls? De forskjellige argumentene kverner igjennom hodet før jeg til slutt stoler på magefølelsen. Jeg slår av pulsmåleren og legger meg rett bak de to refleksgule herrene. Nå handler det bare om å holde ryggen så lenge som mulig.

Halvveis viser klokka 01:43:00. To minutter foran skjemaet. Ting går på skinner. Nå er det bare å bite tenna sammen. Ta kilometer for kilometer. Etter 25 kilometer får jeg motiverende rop av mamma og søster. En real vitamininnsprøytning. Jeg ligger fortsatt i rygg på de to eldre mennene. Det virker som de er lei av å ha meg på slep og setter farten opp ytterligere for å bli kvitt meg. 4:35 min/km står det på GPS-klokka. Ikke slipp den ryggen, snakker jeg til meg selv.

Etter 32 kilometer skjer det noe. Jeg er mentalt forberedt på å møte den beryktede «veggen». Nå kommer jeg til å få svi for den harde starten. Nå kommer beina til å bli tunge som blylodd. Snart smeller det. Bare vent. Men av en eller annen merkelig grunn skjer det en motsatt reaksjon i kroppen. Beina føles lettere. Jeg har mer å gi. Jeg sier takk for hjelpen og passerer de to refleksgule mennene. Kilometer for kilometer går det raskere. 4:30 min/km. 4:28 min/km. 4:25 min/km. Hva skjer? Det føles som å fly. Men holder det helt til mål?

Sluttspurten

100 meter foran meg ser jeg 39 kilometersmerket. Nå løper vi inn i Vondelpark for siste gang. Litt igjen. Bare tre runder rundt Voldsløkka, prøver jeg å motivere meg selv. Eimen av søtlig hasjlukt gjør meg småsvimmel. Løperne rundt meg ser preget ut. Det samme gjør jeg. Mange halter. Grimaser fra en annen verden. Dette er kanskje maratons mest kritiske punkt. Punktet da kroppen begynner å skrape på felgen. Da er det lett å gi opp.

40 kilometer passeres. Jeg kjenner det brenne i muskler og ledd, men klarer fortsatt å holde tempoet oppe. 41 kilometer. Jeg kan skimte Amsterdam Olympisch Stadion i det fjerne. Det gir meg et energiløft, selv om kroppen er på stålet. Nå skal det bli godt med en iskald øl, fantaserer jeg om. Publikum langs løypa roper og skriker. 300 meter igjen. Jeg løper inn på stadioen under OL-ringene – vel vitende om at jeg har slått meg selv. Citius, altius, fortius. Folkehavet på tribunen pusher meg til en siste sluttspurt. Melkesyra spruter ut av lår og legger. Det gjør forferdelig vondt, men rusen av å snart være ferdig overdøver smertene. 100 meter igjen. Finish-seilet blir større og større. Følelsene strømmer gjennom kroppen. 03:21:20.

Jeg klarte det.

maraton

Godfølelsen

Jeg strekker armene i været og brøler. I likhet med flere andre i målområdet oppfører jeg meg som en tulling. Rusen tar overhånd. Biter i medaljen som jeg får tildelt av en funksjonær. Selv om 2250 av de 12 357 deltagerne har rukket å komme i mål før meg, føles det likevel som jeg har vunnet. Og det er akkurat det som er så fantastisk med maraton. Uansett hvilket nivå man er på, så er det en seier å komme i mål. En krig i 42 kilometer hvor man får kjent på hele følelsesregisteret: Fra smerte til lykke. En finner glede og motivasjon i de små tingene underveis.

Et like stolt øyeblikk er når jeg møter min bror etter målgang. En fantastisk imponerende prestasjon. Jeg ser han er sliten, rørt og lettet. Han har klart det. Debuten. Fra januar til oktober har han hatt en utrolig progresjon. For 10 måneder siden var 21 kilometer en kamp. 18. oktober samme år er fullført maraton et faktum. Du er rå!

Citius, altius, fortius.

maraton

Se veien mot Amsterdam på Instagram her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.