Drømmen om 02:59:59

Dette er historien om maratondrømmen som gikk i oppfyllelse. Om forberedelser, nerver og tanker som svirrer i hodet før, under og etter løpet. Men først og fremst en historie om det å dele uforglemmelige øyeblikk sammen med sine nærmeste.  

IMG_3625

Berlin Maraton, 25. september 2016

Jeg ligger langflat i målområdet. Sifrene på klokka er nådeløse; 03:35:11. Tårene triller nedover kinnet. Ikke av glede, men av ren skuffelse over meg selv og egen prestasjon. Tankene fosser gjennom hodet. Jeg tenker på alle forberedelsene som er loggført siden januar. På alle kilometerne rundt Voldsløkka i høy sone 3. Alle øktene på mølla. Ikke minst alle timene der trening ble prioritert fremfor viktigere ting. Venner, familie og kjæreste. Alt til ingen nytte. Jeg er forbannet, sint og fortvilet. Hvorfor driver jeg med dette egentlig? Orker jeg flere maraton?

Det er i dette øyeblikket jeg bestemmer meg – midt i gråt, sutring og fortvilelse.

Visst faen skal jeg det. Om ett år skal jeg ikke bare knuse min egen personlige maratonrekord, jeg skal også gjøre en drøm til virkelighet. Jeg skal løpe maraton under tre timer. Jeg skal forberede meg på alt: Vind, storm, regn, snø, motbakker, asfalt, brostein og grus. Alt som måtte komme. Jeg skal forbedre det som må forbedres: Oksygenopptak, terskelfart og løpsøkonomi. I oktober 2017 skal ingenting stoppe meg.

Frankfurt Maraton, 29. oktober 2017

Jeg vrir og vender på meg under den hvite dyna. Nervene og adrenalinet fosser gjennom kroppen. Det er vanskelig å ligge stille. Klokka viser 06:30. Det er fortsatt 30 minutter til alarmen på mobilen går av, men jeg bestemmer meg for å stå opp. I dag er dagen jeg har drømt om et helt år. Egentlig en dag jeg har drømt om hele livet. I dag skal jeg ut i Frankfurts gater for å gjøre en drøm til virkelighet. 42 195 meter under tre timer. 4:15 minutter per kilometer i snitt. Kan det gå? Det er dette jeg har fantasert om på de harde øktene frem og tilbake langs Frognerkilen. Å løpe over mållinjen i Frankfurt Festhalle under 2:59:59 med hendene hevet over hodet.

Jeg tar på meg klærne og tusler ned til frokostsalen i førsteetasje på hotellet. Marit, kjæresten min, tilbyr seg å bli med for å holde meg med selskap, men jeg ber henne sove videre. Jeg trenger tid for meg selv nå. Tid til å tenke. Jeg presser i meg et par medbrakte, norske brødskiver med syltetøy og eggerøre. Skyller det ned med et glass appelsinjuice og en kopp kaffe. Alt går på autopilot. Dette er ikke riktig tidspunkt for å eksperimentere på matfronten. Mageproblemer skal ikke ødelegge dagen.

Jeg titter ut av vinduet. Vinden tar tak i trærne og blåser løvbladene bortover den regnvåte asfalten. Det er meldt vind opp mot 10 meter i sekundet og vindkast opp mot 97 km/t fra nord-vest. Det bekymrer meg. Maraton er hardt nok i seg selv, så sterk motvind de første 27 kilometerne er ikke akkurat det jeg trenger. Heldigvis er forholdene like for alle. Jeg tar frem mobilen og går igjennom treningsøktene mine på Strava. Beregner alle kilometerne jeg har løpt i konkurransefart eller raskere de siste månedene. Egosentrisk, men det gir meg i det minste den nødvendige selvtilliten jeg trenger.

Jeg går opp på hotellrommet og gjør unna de siste forberedelsene. Smører vaselin mellom lårene, teiper brystvortene, setter på gnagsårplaster og tar på meg konkurransetøyet. Gul singlet, kort shorts og løpesokker. Knyter så på meg favorittskoene. Adidas Boston Boost. Ikke for stramt, ikke for løst. Før jeg forlater rommet skriver jeg ned en siste beskjed. Håper jeg har rett når jeg kommer tilbake om 4 timer:

I´m gonna beat you, Frankfurt.

I frokostsalen får jeg lykkeønskninger fra pappa og Marit før jeg jogger bortover mot startområdet. Det er under 1 time igjen. Jeg er klar. Dette blir en bra dag. Jeg kjenner det på meg.

Nice and steady

I startfeltet står folk som sild i tønne. Menn og damer i alle aldre. Nærmere 15 000 er påmeldt. Praten om værforholdene og vinden suser i folkemengden. I´m aiming for sub 2:40, but the wind is brutal today, sier en eldre rutinert løper foran meg.

Eimen av svette, tigerbalsam og sportsdrikke svever i luften. Lukten av maraton. Atmosfæren er elektrisk. Fem minutter igjen, hyler speakeren gjennom høyttaleranlegget. Jeg er spent, men roligere enn det jeg vanligvis pleier å være før konkurranser. Pulsbeltet ligger igjen hjemme. I dag skal jeg kun stole på egen kropp. Følger jeg planen, går dette bra. Det er jo bare å løpe frem og tilbake langs Frognerkilen litt over åtte ganger. Det er ikke så ille.

Three, two, one, go!

Feltet peiser på nedover Friedrich-Ebert-Anlage. Vi er i gang! Den første delen av Frankfurt Maraton går midt i sentrum mellom byens skyskrapere. Mange krappe svinger. Stemningen blant de fremmøtte tilskuerne er fantastisk. Klokka viser 21:31 når jeg passerer 5 km – cirka 16 sekunder bak mitt eget skjema. Er det en ting jeg har lært av de få maratonene jeg har løpt, så er det å ikke stresse i starten. Det kan fort ødelegge alt. De sekundene man vinner i starten, taper en fort i minutter mot slutten. Derfor gjentar jeg mantraet mitt for meg selv: Take it easy. Nice and steady. Nice and steady.

Jeg føler meg lett og fin, men hvor lenge vil det holde? Jeg finner meg en gruppe på cirka 12 personer som holder jevn fart rundt 4:14 min/km. Akkurat slik jeg ønsker. Nå flyter det. Jeg er på offensiven.

Strecke.indd

Vi har ordnet taxi

Etter 7 kilometer passerer jeg Marit og pappa som gir meg en flaske med sportsdrikke. Å se de kjente ansiktene gir meg mer energi enn selve innholdet i flaska. Jeg er evig takknemlig for å ha de langs løypa. Det gir ekstra motivasjon til å prestere.

Beina blir bare lettere og lettere jo lengre jeg løper. Rundt 9 kilometer møter vi på den eneste motbakken i den ellers paddeflate løypa. På toppen av bakken sjekker jeg tiden. 20 sekunder bak skjema. Take it easy. Nice and steady. Nice and steady. Du har god tid. Ikke stress.

Nå starter 15 kilometer med rette strekninger – og motvind. Her kan det være muligheter å hente noen sekunder hvis jeg posisjonerer meg midt i et felt som skjermer for vinden. Etter 14 kilometer passerer jeg Marit nok en gang. Hun gir meg en flaske med sportsdrikk og roper: Vi har ordnet taxi. Sees på 25 km.

Aldri før har jeg blitt så glad for å høre at noen har ordnet taxi. Det gir meg et enormt boost. Nå er det bare opp til meg å gjøre jobben. Kjør på, snart ser jeg dem igjen. En ny vitamininnsprøytning.

IMG_1631

Beina er gode. Jeg kliner i meg min tredje karbogel etter 15 kilometer. Ser nok en gang på klokken og gjør en rask utregning at jeg bare er 2 sekunder bak skjerma. Siste 5 kilometerne har gått unna på 20:54. Motvinden er sterk på de langstrakte strekningene, men det er ikke lenge igjen til 27 kilometersmerket. Da får jeg vinden i ryggen, motiverer jeg meg selv.

Mellom 17 og 18 kilometer sprekker feltet jeg ligger i sakte, men sikkert opp. Noen drar ifra, andre faller av. Jeg innser at jeg er nødt til å gjøre jobben alene. Vinden er tøff, men GPS-klokka viser at tempoet ligger stabilt rundt 4:14 min/km. Hvor lenge vil det holde?

Drømmen lever

Halvmaraton passeres på 1:29:35 – 10 sekunder foran eget skjema. Nå begynner tankene å strømme i hodet. Drømmen om 2:59:59 lever. Jeg fantaserer om den spektakulære mållinjen inne i Frankfurt Festhalle. Om rød løper, duskedamer og et høylytt publikum. Tankene gir meg gåsehud på ryggen. Det er dette jeg har jobbet for ett år. Denne ene dagen. Dette ene øyeblikket. Mestringsfølelse, glede og ren løpsrus. Det er disse tankene som har svirret i hodet under alle hardøktene. Nå er det bare opp til meg selv. Male på jevnt og trutt. Kroppen er fin, men jeg merker at det koster mer å bevege seg i den sterke vinden. Det er fortsatt langt til mål. Jeg er jo tross alt bare halvveis.

Etter 25 kilometer passerer jeg Marit og pappa for tredje gang: Kom igjen, Asbjørn. Du ser lett og fin ut. Kjør på. Ordene løfter meg. Opp på tå, brystet frem. Rundt meg er en gjeng med 10-12 løpere fra ulike nasjoner. England, Italia, Spania, Nederland, Sverige. Noen puster og peser, andre løper uanstrengt. Alle med ulik bekledning. Ulike ansiktsuttrykk. Ulike løpestiler. Men alle med det samme målet: Komme seg raskest mulig frem. Hvem vil holde jevn fart til mål? Hvem vil sprekke? Tiden vil vise.

20x30-LOUS1067

Vendepunktet

Endelig. Ved 27 kilometersmerket vender løypa 180 grader østover. Nå er den verste motvinden over. Jeg begynner å merke kjøret. Steget er tyngre, men jeg klarer likevel å holde frekvensen og farten oppe. Sidevinden hjelper.

Nå gjenstår bare den faste løperunden på 15 kilometer fra Kværnerbyen til Skøyen tur/retur, sier jeg til meg selv. Å visualisere kjente distanser gir meg trygghet. 15 000 meter er langt, så jeg prøver å finne små delmål; Kværnerbyen-Barcode (2 km), Barcode-Akerbrygge (3 km), Akerbrygge-Skøyen (2,5 km). Det hjelper. Ett steg av gangen.

Etter 30 kilometer passerer jeg Marit og pappa for siste gang. De gir meg flaske med sportsdrikke og en koffein- og karbohydratgel. Jeg tenker for meg selv at neste gang jeg ser dem, så gråter jeg enten av lykke eller skuffelse. At neste gang jeg møter dem, så er min egen løpedrøm enten et faktum eller lagt i grus. Jeg er ikke i tvil. Jeg kjenner det på meg. Denne dagen skal jeg lykkes.

Men det er nå løpet beveger seg inn i den kritiske fasen. Nå gjør det vondt. De første 30 kilometeren er egentlig bare en transportetappe – hvor det handler om å spare på kreftene, få i seg nok næring og væske på drikkestasjonene, og finne en god rygg. Det er nå festen for alvor starter. Her er mentale evner vel så viktig som maksimalt O2-opptak, terskelfart og løpsøkonomi.

Det gjør jævlig vondt. Lårene brenner. Kroppen sier stopp, men tankene sier kjør på. Jeg skjærer en grimase som jeg alltid gjør når ting er vondt. Nå svir det, men følelsen er kjent. Prøver å smile og le for å bedøve lidelsen. Jeg tenker fire uker tilbake i tid. Jeg tenker på peak week. Uken i treningsprogrammet med det høyeste volumet. Uken med de tøffeste øktene. Jeg tenker på min egen peak week. 30 kilometer progressiv langtur i 4:14-fart onsdag og 35 kilometer langtur i 4:15-fart tre dager etter. Da gjorde det forbanna vondt da også, men jeg overlevde.

Jeg tenker på kjæresten min Marit. På timene jeg har vært borte fra henne på grunn av forberedelser til denne ene dagen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har en kjæreste som unner meg denne opplevelsen. Som har latt meg trene før og etter jobb. I ukedager, helger og ferier. Kun for denne ene dagen. Jeg tenker på hvor takknemlig jeg er som har henne og pappa langs løypa. Jeg tenker på mine herlige nevøer, Markus og Guttorm. På all energien og gleden de utstråler. Jeg tenker på mine fantastiske søsken, Silje og Jan Sverre. På mine enestående foreldre. På mine beste venner.

Er det én dag du skal gå i kjelleren, så er det nå. Drømmer går ikke i oppfyllelse av seg selv. Litt under én time med smertehelvete. Dette skal du faen meg klare. Ikke bare for deg selv, men for dem. Dine nærmeste. De som har backet og støttet deg hele veien.

Den perfekte avslutningen

Jeg peprer meg selv med ulike fraser. Prøver å holde en konstruktiv indre dialog. Alt for å få beina til å gå fortere. Jeg passerer 35 kilometer på 02:28:17. Cirka 30 sekunder foran eget skjema. Nå er det bare opp til meg selv å holde trøkket oppe frem til mål. Akkurat det scenarioet jeg har drømt om.

Jeg tar igjen flere av løperne som dro ifra feltet rundt 18 kilometer. Hodene henger og ansiktsuttrykkene er stramme. Det er tydelig at de begynner å kjenne det. 37 kilometer passeres. Jeg er tilbake i sentrum av Frankfurt – hvor den siste delen av løypa er lagt. Smertene i kroppen øker for hvert steg. Bare 5 kilometer igjen. Kværnerbyen-Sørenga tur/retur. Det er ikke så langt. Nå skal du i kjelleren. Nå skal du gi det du har.

Hvor er 38 kilometersmerket? Løper jeg virkelig så sakte? Jeg begynner å tvile. Tvile på drømmen. Ropene fra publikum dytter meg fremover. Løpteknisk ser det nok ikke pent ut, men det driter jeg i akkurat nå. Det er kun én tanke som står i hodet mitt. Tanken om å se neste kilometersmerke. Og endelig kommer 40 til syne. Jeg titter på klokka og prøver å regne ut hvordan jeg ligger an. Vil det gå? Jeg kommer egentlig ikke frem til noe godt svar. Hoderegning er ikke min sterkeste side etter 40 kilometer.

IMG_3632

Ett steg av gangen. Pust godt. Der kommer 41 kilometersmerket. Jeg ser på klokka igjen og gjør nok et forsøk på å regne ut hvordan jeg ligger an. Denne gangen lykkes jeg. Dette går! Bare en ulykke kan ødelegge for meg. Av ren glede girer jeg opp farten og passerer en gruppe løpere. 500 meter igjen. Jeg kan skimte inngangen til Frankfurt Festhalle. Rød løper, duskedamer, musikk, lysshow og et entusiastisk publikum. Prøver å nyte øyeblikket. Suge til meg atmosfæren den siste biten av løypa. Jeg flyr bortover av ren lykke.

Jeg løper inn på den røde løperen i Frankfurt Festhalle. Stemningen er elektrisk. Jeg får gåsehud nedover ryggen. Denne dagen har jeg drømt om. Denne dagen har jeg jobbet for. Og endelig får jeg betalt. Jeg smiler fra øre til øre. Hever armene over hodet når jeg krysser målstreken.

Jeg ligger langflat i målområdet. Sifrene på klokka viser 02:58:38. Tårene triller nedover kinnet. Denne gangen av ren glede og stolthet over egen prestasjon. Tankene fosser igjennom hodet. En drøm har gått i oppfyllelse. 913. plass er ikke mye å skryte av, men jeg vant kampen mot meg selv. Det er det maraton handler om.

20x30-LOUY1445

Jeg reiser meg og blir veiledet bortover mot utgangen av hallen for å få medalje. En ren tilfeldighet får meg til å se mot publikumsmassen på venstre side. I folkemengden skimter jeg to norske flagg. To kjente fjes. Er det en drøm, eller har Marit og pappa rukket å komme seg fra 30 kilometersmerket til mål før meg? Jeg gnir meg i øynene. Klyper meg i armen. De er der fortsatt. De smiler fra øre til øre – som meg.

At de er tilstede i dette øyeblikket, gjør alt ekstra emosjonelt. Det betyr mye for meg. Jeg hadde aldri klart det uten dem. Å være på plass til riktig tid med drikke og heiarop på fem punkter i en langstrakt og uoversiktlig løype, er mildt sagt imponerende. Her snakker vi prestasjoner på høyt nivå.

Maraton skaper uforglemmelige øyeblikk. Å få lov til å dele denne gleden sammen med to av mine nærmeste, er en fantastisk følelse. Jeg evig takknemlig.

Auf wiedersehen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.